For mange er truleg ikkje dette eit spørsmål, der eg er ein av desse, fordi eg alltid har sett for meg at siste året på vidaregåande skal eg kle meg opp i raudt, ein månad, for å gjere ting eg ikkje vill gjort, men som eg heller ikkje vil tenke tilbake på som dumt om 20 år. Men fleire eg kjenner stiller seg sjølve dette spørsmålet og får eit særs negativt svar igjen. Det får ein til å tenke... kvifor ein gjer gitte ting?... kvifor vel eg å bli russ? For å være 100% ærleg med dykk har eg inga aning. Eg har brukt vell 2 veker på å tenke på dette, men har ennå ikkje funne eit svar. Det er eigentleg ikkje heilt sant fordi om eg ikkje har funne eit svar, ville eg ikkje skrive om det her... Men eg har ikkje funne eit fornuftig svar, eit slåande argument for denne "litt-utanom-det-vanlige" saka.

Svaret eg har kome fram til er meir lik ei alternativ løysing. Og den let som følgjer: "Kvifor skal ein ha ein grunn for alt?" Dette har eg heller ikkje kome fram til noko svar på ennå så for augneblinken er dette fasiten min, og eg heller nøgd med resultatet. Med denne frasa meinar eg ikkje at ein skal gjere alt mogleg teit, farleg og ulovleg berre fordi ein treng ein grunn, men at visse ting gjer ein av uante grunnar, grunnar ein ikkje har. Det er dette eg vil fram til, at ein treng ikkje leve livet og tenke at ein treng eit godt argument for kvar meining ein har, for kvar kjensle ein følar eller for det ein gjer.

Eg tykjar det høyrast som ein god ting. Å leve frimodig og fritt. Gjere det du føler for, så lenge landets lovar og sjølvsagt bibelen ikkje seier imot det.

Ikkje prøv å argumentere for (eller imot) alt her i verda!

(legg merke til den flotte tittelen min, som både seier noko om innhaldet og det faktiske motivet bak posten. Er særs nøgd med den. Håper ikkje denne kommentaren øydela denne posten...)

Etter å lese boka om ein person som bestemmer seg for å forlate familie og venner for å søke til villmarka sit eg igjen med eit par tankar. Det første er at Christopher McCandles ikkje er den einaste. Langt ifrå. Folk i Alaska vert ikkje overraska når ein person kjem og seier han vil leve i villmarka fordi slikt skjer dagleg. Det verste av alt er at mange av dei døyr. Veldig få klarer å leve i villmarka, dei fleste stiller for høge krav til seg sjølv og undervurderer naturen. Boka gir mange eksemplar på både erfarne klatrarar og uerfarne eventyrlystne som dør på grunn av feilberekningar.

Men det som sitt mest igjen er at det sjokkerer meg. Det at ein person tek ut frå alt, bruker eit og eit halvt år på farte rundt USA under falskt namn før han tek turen mot nord der han hiv seg ut i skogen med ikkje meir enn ein pakke ris å ete. Hadde det ikkje vore for at folk er generøse hadde han vore utan skikkelige sko og klede.

McCandles var ein intelektuell person. Han var eksepsjonell i all slags sport, men briljerte i springing. Han programerte eit dataprogram for foreldra sitt firma (i ein alder av 19-20 år) som faren aldri klarte finne ut korleis vart laga. Han var naturleg god til å tene pengar, firmaet han jobba for i heimbyen var villige til å betale college for ham om han fortsette å jobbe for dei medan han studerte. Den tyngste lasta i sekken hans var ei rekkje bøker frå forskjellige forfattarar.

Det er ein merkverdig ting for ein slik person å gjere. Men innerst inne handlar det vell om frihet og om ønsket om å gjere motsatt av det folk forventar av og til. Chris McCandles tok det berre litt for langt, i det at reisa hans brakte ham nær døden opp til fleire gonger før han til slutt sulta i hjell i ein buss midt i alaskas villmark.

Det er min siste undring. Kva gjer ein rutebuss midt i Alaskas villmark der Chris McCandles klarte å være åleine i over 100 dager... Det var ein tanke som satt igjen gjennom heile boka. Korleis og kvifor?

Jeg har i det siste sett skammelig mye fotball. I løpet av den siste uka (dvs. ca. 5 dager) har jeg sett flere fotballkamper enn jeg har sett til sammen i resten av livet mitt. Riktignok kan jeg ikke si jeg ser på fotball, fordi reklameskiltene er mer interessante enn sporten, jeg har derfor en tendens til å kommentere rare navn (som det er mange av), rare utrykk og bevegelser (som det også er mange) og andre spenstige ting. I dag fant jeg ut at de en merkelig måte måler hvor langt spillerne løper i løpet av kampen. I dag kunne mr. Schweinsteiger (som er et av de merkelige navnene) skryte av å løpt over 1 mil. Og det får meg til å lure på hvem som løper kortest. Tanken faller naturlig nok på målvakten, etter som de fleste andre piler rundt som overivrige bikkjer. Så spørsmålet mitt er: "hvor langt løper en målvakt i løpet av en 90 minutters kamp?" Da snakker vi interessante fakta. Men jeg kan ikke si annet enn at jeg er et konkurransemenneske, men ett litt utenom det vanlige. Jeg ville gjerne kommet med en utfordring til disse atletene: Hvem klarer å løpe minst, og fremdeles vinne kampen? Der skal vi få se hvem som er den virkelige seierherren!

Jeg vet ikke hvor mye dere surfer på nettet, men Mozilla har nylig sluppet en ny versjon av deres veldig suksessfylte nettleser firefox. I den anledning ville de sette en verdensrekord: Flest nedlastinger på 24 timer. Som et hvert rekordforsøk med respekt for seg selv har de ført statistikk av resultatet. USA liger på toppen, noe som er naturlig, i og med at de har flest folk. Dere har kanskje forstått poenget og om dere allerede har besøkt linken, har dere kanskje lett etter det jeg lette etter, men for dere som ikke har gjort det ennå skal jeg avsløre det for.
Jeg var faktisk mer interessert i finne det landet med minst nedlastinger, enn å beundre det med flest. Så jeg startet med de landene jeg vet er små. Lichtenstein har 517 nedlastninger, noe som er for mye til å kalles lite. Malta har 2819 nedlastinger som er stort for et så lite land. Ny taktikk: de fattige landene. Tsjad stiller med snaue 10 nedlastninger og Den Sentralafrikanske republikk har per i dag 5 nedlastninger. Det er dette som imponerer. At et land med dobbelt så mange innbyggere som Norge har 1/8000 så mange nedlastinger som oss. (med dette hinter jeg til Tsjad.) Dette er to naboland i sentralafrika som sansynligvis lider av stor fattigdom. Noe jeg fant ut sener var at Firefox 3.0 er en raritet blant folket på de vestindiske øyene. Montserrat har ikke klart å mane frem noen nedlastinger. Og det er da det begynner å bli virkelig interessant. Uten å vite noe om dette landet skal jeg ikke spekulere mer enn å komme med konklusjonen at: enten har ingen datamaskiner eller så bruker alle IE, Opera, Netscape, Safari eller en av de andre enda mindre kjente nettleserne der ute.

Dette ble forøvrig en veldig lang post og en veldig sen natt, så jeg dropper å linke nettleserne i min forrige setning. Viss du virkelig bryr deg, vet allerede hvordan de ser ut eller hvor du kan finne dem.

Eg skal på fredag klokka 09.30 ha ein presentasjon på 15 minutt for min faglærar og ein totalt ukjend person, ofte kalla sensor. Kjekt? Nei. Interessant? Nei. Lærerikt? Ja, heilt sikkert...
Poenget er at eg skal ha munnleg eksamen i kjemi. Eg var så heldig å få trekke temaet "organisk kjemi". For dei som ikkje veit kva det er, så er det kort sagt alt som ikkje er uorganisk...
Om gud hadde samla alle dei organiske stoffa i ein haug og alle dei uorganiske i ein annan haug ville du sett kor heldig eg var i trekkinga av tema. For haugen med organiske stoff ville vert svææær i forhold til den med uorgansike stoff. Men nok syting, det kunne vert værre.

Eg kunne kome opp i matte, eller i aller værste tilfelle: tysk.

Så takk Gud for alle dei organiske stoffa du ha skapt :D

Eg trur eg har bestemt meg for å bruke 15 minutt av fredagen min til å snakke om "dei viktige bestanddelane i vaskemiddel" og eigenskapane deira. Spesielt lett? Nei eigentleg ikkje, men det er det mest forståelige akkurat nå...

Ein annan ting som må fram er at eg nå er offisielt og heilt ferdig med tysk. 5 år med tysktimar er over. Eg kan no sleppe å snakke dette merkverdige språket igjen!

Auf Wiedersehen!

Etter at jeg har tilbrakt to år med en mac som arbeidskamerat har jeg funnet utav et par ting. Mange har nok fått inntrykk av at jeg veldig "pur" mac. Det var engang helt sant, og er nå sånn delvis sant. Jeg kjøpte mac en gang i tida fordi jeg ville ha en maskin som funka slik den skulle og gav meg det jeg ville ha. Og det fikk jeg. Det er en trofast maskin, som ikke viser meg blåe skjermer når det passer den, altså kort sagt, som har et operativsystem som virker. Og det fikk jeg i min powerbook. Den gav meg det jeg ville ha, den virket og hadde et trofast og brukervennlig operativsystem. Alt en mann kan ønske seg. Men det som har skjedd er at vår (ikke fullt så trofaste) HP har dødd. Det vil si, han er ikke død, han har mer fått en kraftig influensa slik at vær gang den prøver å foreta seg noe annet enn å sove, faller den sammen og i verste fall svimer av.

Det en ser når en har en maskin som ikke virker og en maskin som ikke er serlig kompatibel med diverse ting og en personlighet som daglig trenger å underholdes av dataspill. Da ser en at tiden er inne for å skaffe seg en ny. Det kipe var naturlig nok at jeg var den eneste som så dette "behovet" og av den grunn har "MacGeir" gått til innkjøp av en windowsmaskin helt alene.

En ting må bare være klart. Jeg mener fortsatt at Apple har et bedre OS enn Microsoft. Det står jeg fast på, og grunnene er de samme som for 2 år siden. Den eneste ulempen med mac er at de ikke kjører spill likt som PC. Det har mye å gjøre med min mac, for den er generelt slakk i sin helhet. Men det skal PCene ha for: De er gode til å gjøre spesifikke oppgaver, og det pga at en kan sette dem sammen etter ønske. Men igjen, den æren er det ikke Microsoft som skal ha, den er det Intel, Asus, OCZ, Creative, Logitech og alle de andre som skal ha.

Og hvorfor har jeg kjøpt Vista? (som jeg tidligere har ytret mine meninger om.)
Fordi når en først har blitt våt, gjør det ingenting å hoppe uti :D

For det har seg slik at eg har ein mobil med mp3-spelar på. Det er kanskje ikkje det største i verda, men eg har no det. Den har plass til eit lite sortiment med songar, så det gjeld å velje med omhug. Eg må seie at min mobil sin mp3-spelar er svært oppskrytt (om nokon vel å skryte av han i det heile). Den er dårleg, knotete og stort sett ubrukeleg. Men alt dette er unnskyld, den er tross alt to år gamal... han kjem frå dei tidene då det var rimeleg nytt å kalle mobilen for ein mp3-spelar. Men det som er galt er at mobilen min har ein skingrande forferdeleg høgtalar. Det er ikkje å halde ut. Så det som skjer når lyden kjem ut av han, er at til og med den finaste song vert uuthaldeleg.

Eg nemnde så vidt at det ikkje er plass til så mange songar. Difor fann eg den songen min som begynte mest rett på og bråka mest, slik at det skulle verte ei effektiv vekkerklokke. Denne vekkarklokka brukte eg eit par gonger, og ho fungera veldig bra. Over all forventning. Som regel var eg lys vaken og oppe lenge før første del av introen var over (som varer i ganske nøyaktig 3 sekkund). Songen er "dekk bord" av Kaizers Orchestra, som eg gjerne skulle spela for dykk, men eg finn han ikkje på internett, dessverre. Det er ein knakande god song med ein veldig innhaldsrik tekst, som eg likar veldig godt. Det var difor eg velde å vakne til han.

Men etter eit par veker med "dekk bord" som effektiv vekkarklokke var eg ute og gjekk. Eg hadde kaizers Orchestra på ipoden og treivst med det. Men så når etter ein av songane var over og ein ny byrja, stokk eg. Hjernen frys, armar og bein rykker og hjarta byrjar å banke febrilsk. Og eg tenkar kva er det skjer. Det heile er grunna vekkarklokka mi. Etter å vakna skremmande brått av den kraftige introen i "dekk bord", er kroppen min merka for livet.

Det har gått rundt eit halvt år nå og framleis klarer eg ikkje høyre den songen utan at tankane forsvinn, hjarta slår eit ekstra slag og eg lurer på kva er det som skjer. Det mest positive eg kan få utav denne hendinga er at når eg sit på skulen, høyrer på musikk og held på å sovne, er det forfriskande å høyre "dekk bord" trenge seg gjennom hovudet og vekke meg, momentant!

Det er ingenting gale med songen. Som sagt er det ein av mine favorittsongar, men dei tre første sekunda av denne songen har ein merkverdig effekt på meg. Eg vel å samanlikne det med å helle ei bøtte med kaldt vatn over hovudet. Så brutalt er det og så fælt er det å ha øydelagt ein så bra song for meg sjølv.

Trur du meg ikkje? Prøv sjølv!

Så ut fra denne sjokkopplevelsen bestemte jeg meg for å bli IKEA-slave. Jeg er evig imponert over at IKEA klarer å levere bestikk som er like bra (kanskje ikke så fint, men betyr det så mye?!) som alt det dyre folk kjøper. Jeg har ei tante som jobber på KONMØB, der min far også jobbet en stund. De selger møbler i den øvre prisklassen. Med det mener jeg at du må ut med nesten 100 000 for å få en salong. Igjen, IKEA overrasker. På IKEA kan du innrede hele stua med sofaer, hyller og ting for samme prisen og som ofte er mer komfortabelt. Hva velger du; en sofa som er designet av to litt tvilsomme menn som har fjeset festet i samtlige ukeblad, som koster like mye resten av stua og som er firkantet og dårlig å sitte i, eller en som koster 500 kroner på IKEA, er masseprodusert i 100% bomull, men er god å sitte i? Er valget vanskelig? Kanskje jeg satte det litt i ytterkant av realitetens grenser, men slik er det. Finn meg en designersofa som er god (eller ser god ut, siden sjansen for at vi får prøvesitte den er ganske liten) å sitte i, så skal jeg gi meg. Men alle er enten flate og firkantete, laget i plastikk eller pleksiglass, uten rygg eller alt på en gang.

Det er slik at det irriterer meg at folk velger å bruke så mye penger noe som har en bruksverdi. Stuen din skal ikke stå til utstilling, den skal være behagelig å være i. Og om du trenger dyre møbler og ting rundt deg for å føle deg bra, trenger du ingenting annet enn hjelp. Det er kanskje ikke så vanskelig å merke at jeg er litt irritert rundt denne saken. Og på tross av det har jeg ingenting imot design, jeg liker bare ikke at vi må sitte på en dårlig plastikkstol som koster mer enn alt jeg eier, bare fordi hele Champs-Élysées sier så. Bra design må være billig og bruksfokusert.

Jeg liker design, men hater merkevarer.

Vår generasjon er ganske opphengt i desse maskinane. Dei er fast inventar i ein kvar heim og mange brukar dei fleire timar til dagen. Eg kan godt innrømme at eg er ein av desse. Men det eg kom til å tenke på var at det er merkeleg så dystert eg ser på å gjere noko slikt... Datamaskinen min, som er ein mac, står på døgnet rundt og brukast dagleg. Eg speler ikkje, men likevel klarer eg bruke fleire timar kvar dag på denne kraftfulle boksen. Og merkeligast av alt, eg gremmast for å skilja meg med han. Sjølv om det berre er for ein dag...

Merkeleg, sjukeleg eller heilt normalt?

Og det er riktig så festlig! Om du synes det er festlig å kjøre med foreldre eller kjørelærer, så kan jeg skrive under på at det er fem ganger morsommere å kjøre uten noen av dem. Å kunne kjøre uten å tenke på at om du ikke plasserer deg rett i neste rundkjøring får du en kommentar i fleisen. Det eneste du har å tenke på er å holde deg på vegen, følge reglene og ikke hindre andre.

Jeg vil bare si en ting til. I dagene før jeg skulle kjøre opp, opplevde jeg det merkeligste jeg har vært borti. Jeg har ikke for vane å bli nervøs av små, enkle ting som prøver, fremføringer og lignende, jeg blir som regel ikke det. Grunnen til at jeg ikke blir det er at jeg har en enkel tankegang: "Dette er en ting som må skje, det kommer til å skje og det er ingen ting som kan endre på det. Så da er det bare å innse at nervøsitet gjør ikke saken bedre." Tro det eller ei, det pleier å funke. Men tilbake til saken, dagen før jeg skulle kjøre opp var jeg enormt nervøs. For hvert kvarter tenkte jeg: "I morgen er det over, da har jeg lappen!" og fikk kraftig hjertebank. Helt grenseløst. Jeg har aldri opplevd noe lignende og ble mer eller mindre overasket. Faktisk er det veldig anstrengende å bli semi-stresset hvert kvarter, det tar på.

Men det gikk altså bra, over all forventning. Sensor var grei, veien var grei, ruta var grei, spørsmåla var greie, mine medbilister var greie og alt var generelt greit.

Det er overmåte digg!

Det å bli 18 handle jo om bli voksen. Og min konklusjon, bassert på erfaringa og sånt, er at å bli voksen er å venne seg til ting du ikkje liker. Et eksempel er den klassiske kaffien. Eg tenkte at eg skulle begynne å drikke kaffi, fordi eg har aldri tenkt at det smaker så veldig vondt, men har aldri forstått poenget. Men ein dag eg var veeeeldig trøtt bestemte eg meg for å ta ein kopp kaffi. Og det er det verste eg har vore ute for. Det smakte vondt. Og følelsen var rar. Det kjentes ut som vatn, og det smakte litt vatn, men i mange undertoner kom den beiske smaken fram og beit meg i tunga samtidig som sjokket av at "vatnet" ikkje smakte vatn gav meg ein uggen følelse som utvikla seg til kvalme og særs rare følelsar i mage og resten av kroppen. Så kaffi smakar dårlig. Så dårlig at eg vil kalle det vondt. Og det er det er å bli voksen; å gjere ein haug med ting du ikkje vil, likar eller ser noko form for glede i.

Men for å være hundre prosent særiøs, så har eg ikkje tenkt å byrje å drikke kaffi, eg har ikkje tenkt å drikke verken øl eller vin (som og smakar dårleg i forhold til brus), det einaste eg skal gjere er å få lappen og kjøre bil.

Eg har forresten blitt veldig sart for skrivefeil. Når eg les noko legg eg med ein gong merke til om ein setning er bygd opp rart, eller om eit ord er skrive feil eller om det er begått ein grov å/og feil. For ein norsklærar er det sikkert nyttig, men for meg som berre les for moroskuld, og delvis for å lære noko, er det ikkje så interessant å bli avbroten av meg sjølv midt i ein setning fordi det som står på papiret er "...også gjekk mi ut i parken å leika..." Eg er ingen professor, og for alt eg veit har eg same feila sjølve, men eg legg betre merke til dei hjå andre. Øvrig er det berre dette siste avsnittet som er "rett" etter minst ei av målformene våre.