Josh Marshall, Talking Points Memo: TPM Reader PT: "What are the odds Governor Palin drops McCain from the ticket? After a performance like this, it's a serious question."

Mye interessant spontanitet her i en slags fortløpende anmeldelse. Her er Andrew Sullivans.

Josh Marshall, Talking Points Memo: TPM Reader PT: "What are the odds Governor Palin drops McCain from the ticket? After a performance like this, it's a serious question."

Her er BBCs liveblogging fra John McCains tale i går.

The Palin appointment is yet more proof of the way that abortion still distorts American politics. This is as true on the left as on the right. But the Republicans seem to have gone furthest in subordinating considerations of competence and merit to pro-life purity. One of the biggest problems with the Bush administration is that it appointed so many incompetents because they were sound on Roe v Wade. Mrs Palin’s elevation suggests that, far from breaking with Mr Bush, Mr McCain is repeating his mistakes.

Roe vs Vade er høyesterettsdommen fra 1973 som slo fast retten til fri, selvbestemt abort i USA.

Hvis noen var i tvil: Politikk handler først og fremst om følelser.

Så har ett eller annet geni i Ap funnet ut at det enkleste er det beste. Vi rapper rett og slett Frps viktigste saker og gjør dem til våre egne. Som tenkt så gjort.

Strengere asylpraksis og nye milliarder til veibygging er allerede lansert. Dersom Ap skal gjennomføre strategien, blir de neste utspillene omfattende skattelettelser, kutt i all kulturstøtte, salg av sprit i matbutikker og dirrende harme over at oljefondet ikke brukes på eldreomsorg.

Det kommer ikke til å skje.

Frp's politiske prosjekt er tuftet på to pilarer: 1) Populisme (Si meg hvor dere vil og jeg skal lede dere dit), og 2) Forakt for elite (i mangel av noe bedre ord).

Ap har brukt etterkrigstiden på å kultivere frem en gruppe mennesker og en partistruktur som, til tross for sin tilsynelatende omsorg for fellesskapet og sosiale verdier, også er rettet mot å kunne sitte i maktposisjon så mye som mulig. Partiet er langs noen akser ekstremt elitistisk.

For Frp er populismen partiets sjel. For Ap er den et utslag av at partiet i stadig større grad lytter til medierådgiverne snarere enn embedsverk og egen ideologisk forankring når politisk kurs skal stakes ut.

Det skal skje på onsdag 10. september. Da fyrer de opp den store partikkelbanen som ligger under jorda på grensen mellom Sveits og Frankrike. Bittesmå partikler, protoner, skal slynges rundt og rundt til de kommer opp i lysets hastighet, for så å styres rett i hverandre for å skape en kollisjon som vil immitere forholdene man antok fant sted under "The Big Bang" for 14 milliarder år siden, da universet ble til.

Historisk! Kanskje vil vi få svar på mange spørsmål som nå er ubesvart i fysikkens verden. Dyadebloggen gleder seg, og vil følge nøye med! Les mer her.

Nuvel. Men når dette er sagt så lurer jeg på hva hun mener med "eldre"? (600 000 personer i følge Moræus Hansen)

Et tankeeksperiment: En som er 70, (kan vel sies å være "eldre"), har gjennom media hørt om internett siden det ble alminnelig kjent ca 1994 (Wikipedia).

Det vil si at vedkommende 70 åring har kjent til nettet siden han/hun var 56 år gammel. Og når du er femtiseksårgammel er du da fritatt for å henge med i svingene med hva som endrer seg i samfunnet? Nei. Og er det samfunnets oppgave å lære deg opp om du ikke har fulgt med i timen? Nei igjen.

Og her er hele problemet med Moræus Hansens debattinnlegg. Hun definerer ikke premissleverandøren sin. Nettopp det  er særs viktig om man skal dra igang en debatt. Og det tror jeg ikke hun klarer denne gangen heller.

Kanskje er Ingeborg Moræus Hansen for gammel? Kanskje hun skal holde seg til yrket hun er pensjonert fra: Fiction?

Uansett burde hun vært skånet for seg selv og ikke blitt antatt som debattant i diverse kanaler. Til det er det for mange oppegående "eldre" i Norge som ikke fortjener henne som talskvinne.

Slik ser det ut. Det enorme sorte hullet som ligger mitt i vår egen galakse, Melkeveien. Et sort hull er egentlig en ekstremt tett samling av masse, så tett at selv lys ikke slipper unna. Akkurat som vi ikke slipper unna jorden (heldigvis), men blir trukket mot den av  tyngdekraften.

Bildet viser et sort hull midt blant andre stjerner og gasser i galaksen vår. Det er tatt av en samling med kraftige radiobaserte observatorier, fra Hawaii, Arizona og California. Tilsammen danner de en gigantisk antenne som strekker seg over et stort område på jorden, og gjør at de kan se bittesmå detaljer langt unna. Les mer på MIT sine sider.

they put him in solitary confinement...for over two years. Isolation ... incredible heat beating on a tin roof. A light bulb in his cell burning 24 hours a day. Boarded-up cell windows blocking any breath of fresh air. The oppressive heat causing boils the size of baseballs under his arms. The outside world limited to what he could see through a crack in a door.

Er dette tortur? Selvfølgelig. Problemet for den amerikanske presidenten er naturligvis at det også er en beskrivelse av behandling fangene i Guantanamo får. Av amerikanerne. Av alt George W. Bush har utrettet som president, kan man i alle fall konstatere at han skapt språkproblemer.

Blant de uheldige uttalelsene fra de impliserte i pensjonssaken, topper nok Einar Steensnæs (KrF). Han mottok pensjon fra Stortinget i en måned, samme år som han hadde en inntekt på 780.000 kroner. I måneden han mottok pensjon, visste han at han ville motta styrevervinntekt fra UNESCO tilsvarende en årslønn på 300.000 kroner.

Og her kommer gullkornet:

- Jeg kan ikke leve på 300.000 kroner på et år, jeg har ikke en sånn utgiftsprofil at jeg har mulighet til det. Derfor hadde jeg et problem i januar. Jeg hadde behov for pensjonen den måneden.

For en selvstendig næringsdrivende kunstner, kan det være fristende å minne tidligere Olje- og Energiminister Steensnæs på at utgiftsprofilen må tilpasses inntekten.

(Tips: Vox populi)

Steve Wozniak (avbildet) grunnla Apple sammen med Steve Jobs, som nå leder selskapet. Apples iPhone er den første mobiltelefonen som virkelig har tenkt på brukeren, og gjort softwarekvalitet til høyeste prioritet. Mobiltelefonen er en fryd å bruke. Men, Apple har låst telefonen til enkelte nettleverandører. Derfor har Steve Wozniak, hjernen bak Apples tidlige revulosjonerende teknologi, låst opp sin egen iPhone! Med samme verktøy som undertegnede.

Det ligger mye intelligens bak arbeidet som gjør det mulig for sånne som meg å nyte brukerfriheten alle burde hatt. Og gutta legger det ut gratis.

Jeg tenkte, da jeg våknet i dag tidlig, at det er fantastisk godt å slippe å være fjorten år gammel, redd for hva jeg skal tenke og mene, hvordan jeg skal kle meg, te meg. Det er fryktelig rart de gangene jeg ser unger som har funnet på noe pøbelaktig gå U-sving når de ser at jeg kommer, hvorpå de hvisker et eller annet om "shit, slutt - se hu dama som går der" til hverandre, når jeg kommer gående når de skater et sted det ikke er lov, eller noe annet som strengt tatt ikke er så veldig krise. Samtidig innser jeg at jeg går fra å være hu dama der, til å bli hu patetiske dama der [som sikkert bruker for små miss sixty-bukser] dersom jeg skulle løpe etter dem for å si at - Hey! Bare skate hvor dere vil for min del, do I look like I give a fuck?

For det gjør jeg sikkert. Jeg ser sikkert akkurat ut som alle de andre som faktisk gives a fuck og mener et eller annet synsete om at semipøbler nå er verre enn semipøbler før. Sokratesinnstillingen.

Jeg husker svingningene. Dype daler, herregud - så opp, ned - opp igjen. Siden gikk det verre og ting ble veldig vanskelig. Det gikk måneder og år, og jeg klarte en del, taklet andre ting dårlig, lot som, lot som, lot som om alt var fint, jeg kunne ha vært skådis, jeg gjorde det å lure folk til å tro at alt var fint til en hverdagssyssel jeg behersket bedre enn de fleste, jeg kunne ha vært Master of Eager to Please.

Så ble det ekstremt dårlig.

Så gjør jeg den historien kort og sier at det gikk bedre. (Takk til virrvarr som deler av det som skjer nå!)

I mellomtiden fikk jeg vite at jeg sannsynligvis kom til å være syk resten av livet, at jeg burde bruke medisiner resten av livet. Jeg burde vurdere uføretrygd, jeg kom jo sikkert ikke til å kunne studere, jobbe, noe i det hele tatt uansett. So why bother. Bedre å lulle seg inn i vatt, ta mye medisin, la dagene komme og gå,

Like sands thorugh the hourglass, so are the days of our lives.

Det gikk en faen i meg. Nei. Det er ikke helt sant. Det kom en følelse av faen. Det tok litt tid, men gradvis bygget det seg opp en følelse av at jeg skulle vise dem [hvilke hvem er noe uvisst]. Jeg skulle vise dem at de tok feil. At de hadde bommet.

Jeg skulle vinne, klare, få til, så kunne de sitte igjen på kontorene sine, på vaktrommene sine, med avisen foran ansiktet på akuttavdelingene, som for å skjerme seg selv fra pasienter som trengte etellerannet. Da kunne de sitte igjen med det rigide regelverket sitt om at man på avdelingen ikke fikk spise mat på kvelden dersom man ikke hadde smurt seg matpakke og at skjerming bestod av at noen av de som trenger mest ble overlatt til seg selv med en slags vakt på utsiden av døren. De kunne sitte igjen med dette, og så skulle jeg dra opp til dem etter en stund, vise dem fingeren og si at

- Jeg hadde rett og dere tok feil!

Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg vet jeg hadde rett. Jeg vet de tok feil. Men de er ikke de som i alle, men i noen. Hovedproblemet var kanskje - og er kanskje fremdeles- den overbevisningen enkelte har om at man ikke kan bli bra igjen.

Det irriterer meg. Jeg synes det er uforsvarlig at vi har ansatte innen helsevesenet som føler seg berettiget til å si til unge mennesker at de kommer til å være syke resten av livet. For det trenger ikke være sant.

Og jeg vet at helsepersonell vet at mange som har vært syke før føler et slags behov for å fremstå som friskere enn de friske, slik at ingen skal tvile, atter sette en i bås, ingen skal kunne si at jeg fremdeles er syk når jeg ikke er det.

[det er derfor jeg prøver så hardt og gjør så mange ting samtidig. For hvis jeg klarer dobbelt så mye som det du gjør, kan du kalle meg syk da?]

Kronisk. Særlig.

Det er veldig mye lettere for meg å være mitt varierende-i-humør-meg, så lenge jeg vet at det ikke skyldes en eller annen alvorlig psykisk tilstand, men bare at det er slik jeg er. Opp og ned, med måte riktignok, men slipper i alle fall å være helt stabil, jevn, forutsigbar (og dørgende døll).

Derfor kan jeg helt fint hoppe opp og ned mens jeg hører på

Joyful Joyful

som jeg har funnet på youtube, ta en liten dans på kjøkkenet, juble litt, bli litt rørt, for deretter å sette meg ned i stolen, konstatere at der, der!- gikk visst lufta litt ut av ballongen, roe ned.

Da hører jeg heller på Nina Simone inne i hodet.

Please don´t let me be misunderstood

Og derfra er igrunnen veien kort til

Feeling Good

Og det er da jeg smiler når jeg husker en av de tingene en dame på akuttavdelingen sa til meg da vi satt på røykerommet og verdenskonspirtere:

Victoria! Du er i bevegels!