På fredag shoppet jeg for 1600,- det er dyrt det for en sånn som meg.. Men jeg er lettere til sinns nå da^^

Du gjort i helgen da? Noen som skal på Maiden på Tirsdag kanskje?

...Dette bandet brenner hjernen min med sine gode riffer! Naar skal jeg begynne aa spille saann her?

...Ehh ja...dette er min egen versjon av Rammstein style :)

Naa er jeg veldig inspirert og skal brenne til helvete min nye forsterker!

Det var flere mødre med sønnene sine på konserten. Ganske langt framme satt det en gutt i et litt spesielt antrekk. Fargerike sko, trange bukser, bukseseler og en kort skjorte. Ikke antrekket jeg ville valgt, men moren hans var storfornøyd. Hun var en frigjort kvinne i femtiårene, flagrende gevanter, papegøyeøredobber (kunne hun hatt), og fram og tilbake til baren leide hun stolt sønnen sin i armkroken.

Oppvarmingsartisten startet.
Det var virkelig ikke det vi hadde forventet oss, rolig pianomusikk passet ikke helt til stemningen blant publikum, men allikevel var vi høflige nok til å høre etter og ikke forstyrre. Jeg tror det heter folkeskikk, men det var ikke hele folket som hadde fått dette med seg. De plystret og pep. Hvis de da ikke hadde latterkrampe. Moren og sønnen foran oss satt stille og fulgte med. Hun likte det. Han var utålmodig, innbilte jeg meg i hvert fall. Fin musikk til å slappe av med om kvelden, men ikke for å varmes opp.
I pausen før hovedartisten kom på scenen ble den første personen hjulpet ut av vaktene. Hun var ikke helt med, hun var sløv og full og skjønte ikke helt hvor hun var. Det ble ingen konsert på henne.

Og så kom hun på scenen.
Vi var slukt inn i det fra første sang, hun har en fantastisk stemme. Et bra band, fantastisk lydbilde og selv om jeg ikke er veldig musikknerd kunne jeg antakeligvis snakket om mikrofonteknikken hennes i flere timer. Hun vant oss med lun humor, rare dansetrinn og vakre sanger.
Den vakreste av de alle er The Valley, og det ble nesten litt for mye da hun rett etter den fulgte opp med sin versjon av Hallelujah.  Vi var slitne av følelser og vakker musikk. Vi ble dratt ut av transen da noen bak oss insisterte på å synge med på Hallelujah, men falt fort tilbake igjen.
Klokken nærmet seg slutten av konserten, vi hadde fått vite hvor lenge den kom til å vare, men hun sluttet ikke allikevel. Hun kom tilbake, lot seg overtale av trampeklappingen og ga oss mer tilfredstillelse. Fornøyde gikk vi hjem, høye på musikk.

Den eneste som var skuffet den kvelden, var han som prøvde å selge blinkehalsbånd utenfor konsertlokalet. Ikke en gang frigjorte damer i femtiårene med flagrende gevanter lot seg friste av det.

Torsdag kl. 18.00-20.00 (ny elektronika). Lørdag - Søndag kl.06-08 (chillout-mix)

Vi skriver fredags ettermiddag og det finnes mange forskjellige planer der ute. Noen sitter i bilen for et helgebesøk, enkelte er i godt gang med å ta seg en fest, mens noen kanskje gjør som meg å pakker for å gjøre seg klar til å flytte ?

Mens kaffen gjør seg klar setter jeg opp en liten "Helgelyd-liste". De aller fleste finner du ved å klikke deg inn på myspace.com.

Veronica Maggio - V for vendetta

Gabriella Cilmi - Sweet About Me

Christian Sol - Juan Rojo Lemon

Pavilion - I Got A Plan

The Holde Steady - Sequestered in Memphis

Howl - Telephone

En tydelig opplagt artist entret scenen foran et svært forventningsfullt publikum på Sentrum Scene i går kveld. Det fullstendig hvite antrekket signaliserer at noe overnaturlig er i ferd med å skje. Konserten åpner med låten ”I dream of spring” fra det nye albumet, ”Watershed”. Hun starter forsiktig, men lovende. 

Personlig håper jeg i det stille at hun skal fremføre noen av låtene fra et av mine absolutte favorittalbum ”Hymns of the 49th parallel”. Jeg blir ikke skuffet. Jane Siberrys ”The Valley” og Leonard Cohens ”Halleluja” leveres med en ubetalelig innlevelse og tilstedeværelse. Førstnevnte med feilfrie fløyelsmyke frekvenser, sistnevnte med en dybde og klang som overbeviser med g-krefters styrke. Det hele uten synlige anstrengelser fra Kathryn Dawn, som er hennes døpenavn. Hadde det ikke vært for at jeg satt der paralysert og fullstendig henført, så hadde jeg latt meg irritere over at verden er så åpenbart urettferdig: Hvordan kan det ha seg at mens enkelte blir født med slike fullkomne instrumenter, så må andre nøye seg med noe som til nød duger som mumleverktøy i bursdager og begravelser?

Publikum gir god respons under hele konserten, hvilket jo ikke er så merkelig, all den tid stemningene som serveres fra scenen er både varme og humoristiske. k.d er en av disse artistene som har en karisma av de sjeldne, og jeg gjetter meg til at hun antageligvis for lengst er bortskjemt med lydhøre publikummere, selv om hun skjuler det godt. Hun er nemlig både ydmyk og takknemlig for trampeklappen som bringer henne tilbake på scenen hele to ganger etter konsertens hoveddel, og vi får dermed fem ekstranumre med oss før vi forlater salen. I gjengjeld har k.d. fått et nytt blodfan. Kjæresten min satt ved siden av meg og holdt meg varsomt i hånden hele kvelden. Han skuffet heller ikke.

Her kan du høre k.d. Lang fremføre Leonard Cohens "Bird on a wire".

Burial lager plater det er vanskelige å skrive om, fordi de høres så forskjellige ut for hver gang man setter dem på. Rytmene er heftige og ofte dansbare, men alt som eksisterer rundt er nedstemt og grumset og av og til en utfordring å få tak på.

Den mediesky og anonyme artisten som står bak artistnavnet Burial serverer her drømmende assosiasjoner til fantastiske østeuropeiske science fictionverk av Andrej Tarkovskij - komplett med uoversiklige tidslinjer og underlige stemninger som både truer og lokker på samme tid.

Anslaget på «Untrue» er urbant, dunkelt, inntrengende - den forgagne lyden av spøkelser eller hendelsesforløp langt borte og samtidig nære. Eller kanskje soundtracket til etterdrønnet av en kveld som er blitt natt som igjen er blitt morgen - lyden av en tid som ikke eksisterer, som kanskje ikke har eksistert , men burde ha gjort det.

Hvis Portishead definerte engelsk elektronikamelankoli på midten av 90-tallet så er det Burial som definerer den nå. Variasjonen kunne vært mer framtredende, samtidig er det nettopp monotonien og de små musikalske detaljene som gir platen dybden som gjør den til en genistrek.

Krevende og avhengighetsdannende, som skapt til sene kvelders lytting eller som følgesvenn til en spasertur i lett regn.

Sjekk tilgjengelighet og reserver denne platen hos Drammensbiblioteket.no

De gamle unge slår til igjen!

Vidunderbarnet Zach Condon og hans folkemusikkinspirerte band Beirut har på sin andre plate forlatt Balkan-området og satt kursen for Frankrike og med det hovedsakelig hentet inspirasjon fra fransk visesang. Samtidig som de skifter beite rent geografisk beholder de den malende stemningen fra debuten, med Condons uttrykksfulle stemme i front.

Her males det fram bilder av et skakt Paris rundt 1908 ved hjelp av krokete instrumenter og et lydbilde som oser støv, brostein, forelskede par og ekte fransk baguettmelankoli. Samtidig er det selvsagt også en moderne popplate, full av leken fransk staffasje og og et friskt moderne sound.

Smakebit: A Sunday Smile

Sjekk tilgjengelighet og reserver denne platen hos Drammensbiblioteket.no

Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, både å høre på og spille selv. Smaken min har utviklet seg veldig de 3 siste årene. Da jeg gikk i 8. klasse hørte jeg ikke på noe spesielt, bare det som gikk på radioen og det jeg fikk anbefalt fra venner. I 9. klasse oppdaget jeg punk, og falt helt for det. Jeg utvidet til å høre på punk og andre rock-sjangre, men holdt meg til det. Her startet min kjærlighet for feks Foo fighters og Panic at the disco så smått. Listepop som rnb og pop var heelt utelukket å høre på. Jeg hadde en periode der jeg bare hørte på 'sint musikk' (som jeg kaller det); Zebrahead, The Sounds og lignende aggresjon-fremkallende band var i fokus.

Først i 10. klasse at jeg begynte å høre på hiphop i tillegg til rock og punk.. Dette året ble smaken min veldig utvidet, jeg godtok til og med at jeg likte et par techno og pop låter. Jeg begynte å høre på band som Fall Out Boy og Cute is what we aim for. Indie som Bright eyes, Bloc Party, Modest Mouse og The Shins falt jeg veldig for. I slutten av året begynte jeg å grave i litt eldre musikk. The Ramones, The Who, The Cure og lignende falt i smak. Jeg hørte også veldig mye på Mew, Magnet og Madrugada. (hehe M much?)

Høsten da jeg begynte på vgs oppdaget jeg myyye ny musikk. Jeg fant ut at electronica var noe av det feteste i verden, falt for rap-band som Jedi mind tricks og CunninLynguists. I tillegg ble rock-horisonten min veldig utvidet. Nå hører jeg på alt jeg liker, uansett sjanger. Pop som Jem, Plain white t's, The all american rejects liker jeg godt. Sjangrene jeg hører mest på er rock (d'oh), indie, electronica, rap og punk/alternative. Favorittbandene er Radiohead, Foo fighters, Shiny Toy Guns, Coldplay, Aqualung og Mew.

Jeg tror det er bare et eneste band som har fulgt meg gjennom alle disse årene, og det er Coldplay! De har aldri skuffet meg, og de er så varierte at jeg selv godtok dem i punk-perioden min.. Den eneste plata jeg ikke har av de, er den nyeste (Viva La Vida or Death and All His Friends), og jeg venter på lønning så jeg kan kjøpe den ^^
Så jeg må nok kategorisere Coldplay som mitt favorittband.

Har du et favorittband/artist?
Hører du på alle slags sjangre?
Hva syns du om musikksmaken min? :D

1. Damien Rice - O

2. Tom Waits -Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards (3CD)

3. The Raconteurs - Consolers Of The Lonely

4. Belle & Sebastian - The Life Pursuit

5. Thomas Dybdahl - The Gread October Sound

6. Susanne Sundfør - Susanne Sundfør

6. Radiohead - In Rainbows

6. Monzano - High Horses And One Trick Ponies

6. The National Bank - The National Bank

6. Juno på DVD

Ja, det skulle bli ni CD og en DVD jeg ikke har råd til å kjøpe. Hurra! Noen som har hørt noen av albumene og eventuelt kan fraråde meg å kjøpe noen av dem, eller råde meg til noe annet jeg bare MÅ ha?

Og hvis du trenger noe ny musikk og har lyst til å kjøpe deg en CD, så kan jeg jo anbefale noen jeg har hørt mye på i det siste:

Rilo Kiley - More Adventurous

The Shins - Oh, Inverted World

Tom Waits - Closing Time

Norah Jones - Feels Like Home

Jim Stärk - Jim Stärk

Og helt til slutt en liten video som begrunner hvorfor Damien Rice står øverst på ønskelista(ignorer det litt overintense blikket hans)

Jeg krøller meg sammen under dyna og prøver så godt jeg kan å ikke bli en del av tankene som bare skaper kaos.. Så mye dritt som skjer om dagen, så er det ikke rart jeg føler meg blek og litt på utsiden. Paranoide mennesker som hele tiden må leke ungdomskole og mannfolk som ikke klarer å holde løfter, samt andre som kommer tilbake i livet mitt på underlige måter! Livet er virkelig rart om dagen og jeg merker at jeg begynner å bli lei det. Så ufattelig møkka lei det! Jeg er lei av at folk ikke kan være venner! Jeg er lei av at folk dømmer andre for at de er venner med noen andre! Jeg er lei av kjærligheten som aldri kan gå rett for seg for noen! Jeg er lei av slankepress! Jeg er lei av å savne gode gamle dager hvor kontrollen var på topp! Jeg er lei av at folk skal få andre paranoide! Jeg er lei hjembyen min! Jeg er lei av at andre skal dømme folk for det de skriver! Jeg er lei av hemmeligheter! Jeg er lei av internett! Jeg er lei lei lei!!!

Jeg hater livet mitt, samtidig som jeg elsker det! Jeg er drittlei og vil helst bare slippe, men samtidig vil jeg ikke forlate de menneskene som faktisk bryr seg om meg.. For det må da finnes noen der ute som bryr seg? Eller kansje ikke? Kansje jeg har blitt så egoistisk at jeg faktisk tror at folk bryr seg? Jeg vet ikke lenger og jeg kjenner at kvalmen oftere kommer tilbake... Legen min har gitt meg sterke tabletter for at jeg skal klare å sove om natten og jeg har fått ting for kvalmen, men hva hjelper de når den sitter i mentaliteten? Jeg knasker hodepine tabletter som om de skulle være grønne sukkertøy fra Ekstra, uten at det hjelper noe spesielt! Jeg begynner å bli redd, for hverdagen min minner meg skremmende mye om hverdagen jeg hadde for ca to år siden, selv om jeg har flere lyspunkt i hverdagen min nå enn da.

Jeg titter frem fra dyna igjen og vender ansiktet mot ruta. Det regner. Jeg lukker øynene og slapper litt mer av. Føler at lyden av regnet på utsiden vasker vekk litt av skammen min! Jeg ser at venninnene mine sliter om dagen og jeg klarer pokker i meg ikke å være der. Jeg klarer ikke å stille opp og jeg føler at selvtilliten forsvinner på grunn av det og jeg føler at den dårlige samvittigheten bobler dypt inne i meg! Hvor dårlig venninne kan man egentlig være? Jeg eier ikke armstyrke til å holde venninnene mine oppe og jeg gråter meg selv i søvn natt etter natt... Svakheter, jeg vet, men sånn er livet om dagen! Vanskelig, og i steden for at jeg sitter og gråter til andre, borrer jeg hodet ned i puta og hulker til den. DEN kommer hvertfall ikke til å dømme meg.. Kansje ikke noen andre heller, men det kan man jo aldri vite! Dessuten kan det føles ut som om jeg legger alle mine byrder over på andre og det vil jeg ikke! Da dør jeg heller..!

Regnet har roet seg nå og jeg kjenner at søvnen banker på døren.

Skulle ønske jeg lå i armen hans nå! Akkurat nå er det ikke en ting jeg vil mer, men han har ikke tid, så jeg nøyer meg med mine elskede gule stoff bamsehund. Kansje i morra? Eller i overmorra? Nei, det blir nok i morra, for da skal jeg rømme ned til det nydelige vesnet mitt og glo film! Da sover jeg hos han! I armkroken hans som jeg elsker mer enn noe annet! Kun da sover jeg trygt og godt uten avbrudd. Uten tårer og uten skyldsfølelse for dagen. I hans armer blir alt glemt og jeg kan puste fritt! Jeg kan være meg uten å føle at jeg må forklare meg. For han er glad i meg for den jeg er og han liker å ta på de for mange kiloene mine! Han elsker å se meg inn i øynene når jeg ikke har på meg sminke og stryke meg gjennom håret selv om jeg ikke har dusjet på et par dager!

Jeg slukker nattbordslampa mi og smiler. Jeg kommer til å se deg i morra, og bare tanken på det gjør livet verdt å leve litt til! Gud, så glad jeg egentlig er i deg, og gud, så skremmende det er hvor mye du betyr for meg!

THOSE WERE THE DAYS: Det føles som i går, men hvor lenge er det egentlig siden?

Festivalsommeren er på langt nær over, og shorts og gummistøvler er fremdeles en stor greie blant festivalgjengere med en fashonista i magen. Men hvor rocka er det egentlig i 2008?

Da jeg var på Hove-festivalen tidligere i sommer, ble jeg oppringt av en journalist fra Fædrelandsvennen, som også samarbeidet med bl.a. Bergens Tidene og Stavanger Aftenblad. Hun lurte på hvor hot hot-pants virkelig var på Hove. Resultatet ble en artikkel om festivalmote i flere nettaviser (se lenker under).

Her er sakene fra nettet. Synes artikkelen fikk en ganske fin vinkling. For når alt kommer til alt handler festivaler mer om musikk, venner, fest, nye bekjentskaper og bra opplevelser, enn moter og utseende. Heldigvis.

• Bergens Tidene
• Adresseavisen
• Stavanger Aftenblad

For å friske på min egen, og kanskje din hukommelse, har jeg i ettertid rotet litt i diverse billedarkiver og forsøkt og finne ut hvor gammel denne trenden egentlig er.

OLD NEWS: Bildet er fra Glastonbury i 2005, girls!

De påfølgende par årene ble selvfølgelig shorts & gummistøvleår for en rekke designere, blant andre den britiske designeren Paul Smith. I fjor sommer satset han på en look, som lå nært opptil Kate Moss' festivallook et par år tidligere.

Greit nok, men så dukker et spørsmål opp: Hvor hot er egentlig 3-år gamle moter. Er det ikke morsommere å resirkulere andre trender som har hatt en lengre inkubasjonsperiode, før de igjen dras opp i lyset? Sånn cirka 26 år, for eksempel? Men røttene går selvfølgelig alltid langt tilbake i historien.

GAMLE ROM: Allerede de gamle romerne var inne på tanken med støvler og hot-pants. I dag tar nye gladiatorer over.

Hot-pants eller shorts og høye støvler har helt sikkert blitt båret i ualminnelige tider, likevel er det kanskje sansynlig at Kate Moss har funnet sin inspirasjon fra kilder av nyere dato – som likevel er eldre enn kun 3 år tilbake i tid ;)

BITTER RIS, 1949: Silvana Mangano i risåkeren med lårkorte shorts og opprevne strømper, gjorde oppstandelse i 1949.

BETTY PAGE: Allerede på 50-tallet rocka Betty Page en liknende look som Kate. Boots og hot-pants eller boots-liknende strømper og korsetter. S&M-looken fra 40- og 50-tallet er alltid hot, se bare på Dita Von Teese.

HOT PANTS: Så det er derfor det heter «varme bukser»? Neppe :) Men disse hot-pantsene fra 60-tallet var i hvert fall på sporet før Kate Moss kom med sin versjon, i 2005.

HOT I HØYDEN: 60-tallet var en herlig tid for mannlige flypassasjerer. Hot-pants og snøreboots sørget for at timene fløy avgårde.

SHORTS & BOOTS: Ducati smelte denne dama på sin MC-reklame fra 1973. Har du sykkel får du (antakeligvis) babe!?

FESTIVAL GEAR: På 70-tallet var korte jump-suits og støvler foretrukket festivalmote – som mange steder i dag.

PAUL SMITH 2007: Paul Smith resirkulerte Kate Moss-looken i fjor sommer. I år var stilen fremdeles synlig på Hove.

[polldaddy poll="796747"]

2003: Morgongymnastikk er noko skit
2004: Denja salat
2005: Klinelista er langt frå full
2006: Henda i ein bolle kjøttdeig
2007: Omlag alle innslaga? Det var jamt over høg kvalitet, men eg hugsar ikkje heilt korleis nokon var, berre at dei som vann hadde fortent sigeren.

I år var eg med på to innslag, det fyrste i lag med bror min og det andre åleine. Om nokon får lyst til å synga dei sjølv, her er tekstane:

Jumper sau

mel.: Leitande etter Blåmann

202, vår kjære sau
hoppar før eg seier "mjau"
inga grind kan stansa deg
heller ikkje motorveg

Lamma fór til Sandeid
og du sette etter dei
No er du blitt fårikål
so no har du nått ditt mål

(Merk: I Sandeid ligg slakteriet som me sender sauene våre til)

Håret mitt

mel.: eigenkomponert

Å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt
å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt

Kva tykkjer du om å vera heilt utan?
Kva tykkjer du om å ha heilt fullt?

Å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt
å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt

Det finst mange typar hår,
du må berre godta det du får.

Å håret mitt og håret mitt, å håret mitt og håret mitt, osb.

Turen jeg skal på nå, går først til Telemark, eller nærmere bestemt Seljord. Der skal vi bo på en hytte i 3 eller 4 dager. Planen var at hvis ikke været blir for dårlig, skal vi innom Bø Sommerland. Det blir sikkert gøy, men selvfølgelig har meteorologene meldt drittvær. Etter dette, kjører vi mot Langedrag. En park som ligger mellom Hallingdal og Numedal, tror jeg. Nei, egentlig så aner jeg ikke, men drit i det. Så bærer det videre til Gol, og 2 netter på hotell. Kjøring, kjøring, kjøring. Aner ikke hva vi skal finne på der, men om jeg ikke tar feil, skal det være et såkalt 'badeland' der også. Og siden vi har pappa med oss, finner han sikkert et fjell han kan dra oss med opp på. Usj. Jaja. Jeg skal være positiv.. Skal prøve iallefall.

Vi skal være borte i ca 1 uke. Så nå må jeg pakke. Jeg HATER å pakke. Det er stress. Jeg må huske alt. Jeg må tenke på alt, alt som skal skje, og på været, og på hvor lenge vi skal være borte, hva vi skal gjøre osv. Men det må til. Kjenner jeg meg rett, tar jeg med meg for mye klær. Men det er bedre med for mye enn for lite. Right? Dessuten har vi jo bil, så det er rikelig av plass. Jeg skal nok få med meg alt jeg trenger.

Som sagt blir det mye kjøring. Vi reiser søndag kl.10:00, for å ikke komme så sent fram til hytta på Seljord. Pappa reknet ca 7 - 8 timer kjøring, herfra til hytta. "Jess!" Og jeg som 'ELSKER' å kjøre bil! Nei, jeg gjør ikke det, og nå må jeg sitte bak i tillegg. Jaja. Simon skal i det minste sitte der med meg, så jeg har da i det minste noen å snakke med. Dessuten er jeg er utspekulert, og har masse planer for ikke å kjede meg:
Jeg har kjøpt Bærbar DVD'spiller. Den har stor skjerm, tar DivX filmer og har innebygd USB port. Midt i blinken for meg. Alle filmene jeg har lastet ned, er av typen DivX, så nå har jeg har brent over 20 filmer for at jeg skal ha noe å gjøre på i bilen. Minnepenn har jeg også. Og gitt hva som er på den?! 3 sesonger av Supernatural. Jeg er i himmelen. Jeg skal virkelig kose meg i bilen.

Batteritiden på den bærbare DVD'spilleren er ikke så god, den varer ca 3 timer, men i nøden har jeg bærbar PC med meg også. Ikke det at den er noe bedre batteritid på, men det skal være akkurat nok til å se en film. Setter jeg den i sparemodus, varer batteriet kanskje lenger. Ikke vet jeg.. Blir jeg lei av å se på film, har jeg jo alltids MP3'en min. Den er jævli god plass på, (8GB) så jeg har stappet den full i all slags musikk. Mest Alter Bridge. Jeg elsker Alter Bridge. Nye ørepropper har jeg også. Koss The Plug. Haha, weird. Men de er FANTASTISK god lyd i. Og bass, BASSEN er RÅ!

Så kan jeg jo sove. Det er koselig å sove i bilen. Jeg sover alltid så godt der. Har jo med meg puten min. Aaaah, det skal bli gøy.

Så, alt i alt tror jeg egentlig at bilturen kommer til å gå ganske fint. Faktisk, så gleder jeg meg litt. Ö

Jessda, så nå sitter jeg her og gruer meg til å pakke. Alt annet er klart, utenom pakkinga. Men jeg har funnet fram en del klær. Alt ligger strødd utover skrivebordet mitt, og baggen min ligger i en haug på gulvet. Så det er vell egentlig bare til å stappe alt oppi den. Men jeg gidder ikke nå. Ikke i dag. Det er jo fredag i dag. Vi reiser ikke før på søndag. God tid.

Resten av kvelden skal jeg bare slappe av. Så kommer jo Simon. Det blir gøy. Jeg gleder meg. Så må jeg se Supernatural. Jeg MÅ. Simon skal visst være veldig glad i den serien også, så det passer meg bra. Endelig en jeg kan dele interressene mine med! Og kanskje jeg ser en film. 'Hannibal Rising' venter på å bli sett. Æsj, jeg vil ikke se den. Men jeg skal. Den skal være bra. Ekkel, men bra.

Nå gidder jeg ikke skrive mer. Dette var alt jeg hadde på hjertet for i dag.
Så, da snakkes vi om en uke. Da blir det vell et nytt innlegg eller to, for da har jeg sikkert mye å skrive om, mye på hjertet og mye som vil ut.
Ciao!

Btw, i går kjøpte jeg meg Branndrakt! Den er nydelig ^^

Mitt Hjerte Står i Brann :D

Portland er (bortsett fra å være en simpelthen episk sang av Loretta Lynn, hentet fra hennes tidløse alt./countryplate "Van Lear Rose", forøvrig produsert av Jack White med The Greenhornes med på laget) kanskje den nydeligste byen jeg har vært i. Hyggelige mennesker, fantastiske butikker, nydelige hus, utrolig rene gater, spirende musikkliv, gratis kollektivtrafikk i sentrum, trær og natur overalt. Og kanskje det beste av alt; det hele er komprimert ned til et svært overkommelig antall kvartaler. Det er nemlig ikke alle amerikanske byer som er ideelle for trasking, men Portland er altså en av dem. Byen har også tre universiteter, og jeg har faktisk tenkt en hel del på byen som potensielt studiested. Tilfeldigvis var vi så heldige at The Crystal Ballroom hadde satt opp en "all ages"-konsert (alkoholreglene er svært strenge i USA - man kan ikke sitte ned en plass det serveres alkohol dersom man er under 21) med Wolf Parade. Så jeg og Karen tok selvsagt turen. Det var utrolig trivelig og til tider virkelig, virkelig bra.

Vi hadde to vakre dager i Portland. Det har gitt mersmak, så det var med litt bittersøt smak i munnen av vi i dag "måtte" reise videre nordover i retning Vancouver, hvor vi er i skrivende stund. Turen tok oss drøye 6 timer, så det var godt å komme fram. Så langt virker dette også som en nydelig by. Hotellet vi bor på er i overkant fancy, da vi foretrekker det hakket mer jordnært, men litt luksus i ny og ne skader vel ingen? Planen fremover er å være i Vancouver i to dager sammen med et kanadisk vennepar, før vi tar turen opp til Whistler Mountain, hvor det til min store overraskelse arrangers en musikkfestival den kommende helgen. Vi har billetter til søndagen, hvor magiske Broken Social Scene og legendariske Elvis Costello headliner. Dette skal nok bli svært hyggelig. En annen hyggelig ting med Canada er at man kan ta seg en øl dersom man er 19. Plutselig er jeg "voksen" igjen.

Den foreløpige reiseruten kan studeres her, og nye bilder finnes som vanlig på Flickr. Beklager forsinkelsene. Håper ikke folk er leie.

Sånn ellers er jeg fortsatt veldig sliten. Så det blir mye avslapping og lesing. Veldig koselig sånn egentlig. Er straks ferdig med den første boka jeg skal lese. Den var ikke sånn spesielt bra. Den er helt grei. Men jeg anbefaler den ikke. Så håper de andre bøkene er bedre. Ellers har jeg kasta bort penger.

Little poor boy.

Mange av dåkke har sikkert hørt någe av DC-talk ihvertfall... Ei heilt ok gruppa me någen bra sanga, jesus Freak og Supernatural e vel dei eg syns e bra av dei albumå eg har hørt.
Dette e en av trioen, TobyMac... Denne sangen her e vel faktisk det besta eg har hørt an har gjort. Alt stemme me denne sangen her, refrenge, bruå, instrumentå e bare så velplassert at eg blir imponerte...

Ikkje -den- beste sangen eg har hørt, men frå en soloartist som ikkje har utmerkts seg så voldsomt, så e de imponeranne.

MATADOR: Den som er med på leken får tåle steken (for anledningen en Columbianer).

Som tidligere nevnt her i USMINKET-bloggen og på Nettavisen, har jeg tilbrakt deler av sommeren i Spania. Helt sør i Spania, i byene rundt Malaga og Marbella.

Vi hadde leiebil, og kom oss rundt på alle de fete strendene med de beste strandbarene. Mellom alle SMS'ene, som egentlig skulle til glamourmodell Katrine, ble det også tid til shopping og yaughtspotting i Puerto Banus, og svimlende sightseeing opp til den lille fjellbyen Ronda. I 35 plussgrader opp over en bratt fjellside med hårnålssvinger, og en smal fil i hver retning. Byen Ronda ligger cirka 45 minutters kjøring nord for Marbella, og huser bl.a. en av Spanias eldste tyrefekterarenaer. Den er fremdeles i bruk hver september, og hotellene i byen er derfor fullbooket for september måned for flere år fremover.

Selv har jeg et veldig blandet syn på tyrefekting. Jeg er fascinert av kostymene, men misliker dyreplageriet sterkt. Kultur blir stadig brukt som en begrunnelse for en lang rekke bestialske handlinger mot både mennesker og dyr verden rundt. Jeg synes vi bør bestrebe oss på å justere våre kulturelle tradisjoner ettersom ny viten og nye hensyn dukker opp. Selv om jeg forstår at tyrefekting har en stolt tradisjon i Spania, synes jeg personlig at det er en bestialsk form for underholdning. Jeg kunne derfor ikke få meg til å kjøpe billetten til tyrefekterarenaens museum, som bl.a. er kjent for å ha en imponerende samling av matadordrakter med heftige, ornamentale broderier. Sukk. I stedet tok jeg meg en liten spasertur langs juvet i Ronda, og grublet litt over fenomenet med matadorer og tyrefekting.

RONDA: Bygget på klipper for å forsvare en bro. Utsikten fra mitt hotellvindu.

For ærlig talt, disse  matadordraktene er da utrolig feminine. Mens dette med å drepe en okse er så macho. Og i det disse overpynta jåledokkene stikker lansene sine inn nakken på oksen, er det alltid med et like kniks i hoftene. Litt sånn: «Der tok jeg deg. DUMMEN!»

UTSTYRSFREAK: Som for alle andre «sportslige» machoaktiviteter, er tyrefekting en arena der det gjelder å ha utstyret i orden.

FEMININ?: Matadorens drakt er egentlig ganske feminin. Kort bolero og bukser med høyt liv setter fokus på lår og rumpe. 

THINK PINK: Rosa strømper og bringebærrød kappe. Denne outfitten er jo sensasjonell :)

Men til tyrefekterarenaen strømmer turistene fra hele verden. Dit går de altså for å se en knøttliten mann i en stram bukse med veldig høyt liv  (og en svær hatt med en enorm rosett som ser ut som den kommer ut fra garderobeskapet til Tante Fiolett!) gjøre alt for å irritere vettet av en stakkars okse ved hjelp av et digert flagg i rosa sateng. For så å stikke spisse gjenstander inn i den til den forblør og dør av utmattelse. 

Selv er jeg mer interessert i draktene. Rent bortsett fra at jeg synes det er vittig at en så macho «sport» som tyrefekting har fått en så blomstrende innpakning, er håndverket på draktene verdt et nærmere blikk. Fantastiske broderier som slynger seg i rosetter og bladverk nedover ermer og bukseben. Snitt som sitter som spytta på matadoren, men likevel sitter som støpt og nyrensa etter utallige rundkast med en frådende okse med lange spisse horn. Den dramatiske kappen og effektfulle rendene, som skaper heftige linjer når matadoren suser rundt på arenaen, er virkelig skredderkunst.

Det begynner å demre for meg, at det kanskje er spanjolene som dro med seg skredder- og broderikunsten til Mexico og USA, derav cowboydraktenes tilsvarende overdådige broderier. Spania koloniserte Mexico i 300 år, og Texas var i lang tid en del av denne kolonien. Når man ser på rockestjernekostymer fra den legendariske cowboydress-designeren Manuel, er det mye som kan minne om «scenekostymet» til matadoren. 

MANUEL: Legendarisk designer for stjernene, inkl. Madonna, Johnny Cash, Dolly Parton, Beatles og Elvis.

KONGELIG GARDEROBE: Noen av Manuels dresser for Elvis.

Både Matadordrakten og Flamenco-kjolen er gode, gamle schlägere i Spania, og har inspirert en rekke internasjonale designere i en årrekke. John Galliano er født i Gibraltar, som ligger et stenkast fra Marbella – forutsatt at du kan kaste en stein bortimot 100 kilometer. I fjor høst dukket han opp på catwalken med – ja, du gjettet riktig – en matadordrakt.

DON GALLIANO: John ankom med stil på visningen i fjor høst.

Under moteuken i Madrid, viste den spanske designeren Carlos Diez «red carpet»-kjoler med ildfullt temperament. Og designeren Francisco Montesinos lagde til og med en matador-inspirerte drakt for damer. 

SPANSK DESIGN:  Carlos Diez lager temperamentsfulle premierekjoler. Fra sommerens kolleksjon.

I resten av Europa og USA er det helst den amerikanske drømmen det går på - vi lar oss oftere inspirere av cowboyer enn tyrefektere, til tross for at begge yrkesgruppene sysler med okse-relaterte aktiviteter, ofte ikledd kappeliknende klær, masse broderier og store hatter. Flere internasjonale designere satset på cowboyinspirerte klær i sine herrekolleksjoner for sommeren 2008.

Flamencodansernes kappeskjørter og senoritas med bustete hår og bondefletter, er også spanske inspirasjonskilder, som aldri helt går av moten.

NUMBER NINE: Westernjakke med skinnfrynser og smale knebukser.

GAULTIER: Urban kugutt i kortbukser, fra Gaultier.

ETRO: Jazzy ensemble fra Etro, som også gir spanske assosiasjoner.

CAVALLI: Det er noe Buffalo Bill-aktig over denne kreasjonen for sommeren fra Cavalli.

YOHJI YAMAMOTO: Jakke med cut-outs, som er typiske for western-wear, for sommeren 2008.

"- Ronnie kjemper mot alkoholen og har gått inn i en periode med rehab. Hans nærmeste familie og venner sier at han søker etter hjelp, og ser fram til å bli frisk, forteller talskvinnen ifølge BBC.
Også i 2002 var Stones-gitaristen lagt inn til rehabilitering, og i 1975 fikk han innoperert en kunstig skillevegg mellom neseborene som følge av kokainmisbruk." 

Jepp da. Så da var det å kjøre på med alkohol som var løsningen? Ronnie gjør ikke skamme på sex, drugs and rock'n roll akkurat, og all ære til kona Jo Wood som har holdt ut i 23 år. Tommelen opp til Jo, tommelen ned til Ronnie. Besteforeldre skryter gjerne av at de var pene i tenårene. Det kan vel hverken Keith, Ronnie eller Mick gjøre da de ikke var noen glansbilder den gangen heller. Så hvorfor ønsker folk å tilfredstille dette søkende behovet etter rus? Jeg liker å ta meg et glass eller to i helgene selv og snuser daglig, men dop holder jeg meg unna. Men lykke til med avrusning Ronnie. Ta vare på Jo hvis du kommer ut igjen.

Kilde: Dagbladet.no/Kjendis.no
Foto:  AFP/SCANPIX